Brutal Extreme Triathlon Race Report (in English)

                                 At the summit

Brutal Extreme Triathlons in Wales is intended to be a tough race (called the world's toughest) - and I had an unusually hard day last Saturday.

http://www.brutalevents.co.uk/the_brutal.html

The swimming conditions were ideal, calm waters with nice temperature (15-16 degrees).

But it started as a nightmare. I got shortness of breath and panic feeling, just like competition some years ago when competed a triathlon with double pneumonia. Tried to relax (backstroke swimming), tried to get air – felt like I was sick. Gradually it got a bit better and I completed the swim in a slow tempo. My shoulder felt OK – did not feel the injury which has prevented me from swimming this summer.  Surprisingly, I was no. 19 out of the water. Swimming time 1hr 35minutter in a course that must have been much longer than the expected 3.8km, (best swimmer approx. 20min faster).

We had 4 rounds in the 47km bike lap making a total of 188km. It was rough, long climbs , with rough asphalt and rough descents which sometimes was blocked by oncoming cars. Got really exhausted, needed to slow down the last rounds. (In retrospect I see I kept pretty steady pace - and had one of the race's fastest bike legs. Advanced to 3rd place already in first lap and bypassed another competitor early in the last lap (which bypassed me soon afterwards). I got more and more exhausted – knowing I had many hours ahead… Last lap I also got problems with his eyes. I actually need higher prescription than is available in cycling-glasses, when I get tired I am not able to focus. Did anyway hold my position as 3rd man when the 6.5h bike ride was over.

Running started with three rugged rounds at 8km (5km flat + 3km steep up and down, road, trail, terrain, and the passage of many gates). Running slowly but steady - a little too slow, was overtaken by several competitors – starting the final mountain pass in 7^th position

Mount Snowdon summit, 7.5km run/walk to the summit at 1080meter above sea level - and then down again. Steep, rocky pathway, got gradually darker in the night, fog and high winds. Alternated between walking and running depending on the incline. Running faster than the 2 in front of me – we were 3 competitors together at the summit, with only 4 ahead of us.

-          I couldn’t atake any chances on the steep downhill. Have an old hamstring injury, and I know that if I stumble/fall it might result in cramps walking problems. Meaning it jogged slowely downwards, did not try to follow the others.

-          Anyway quite satisfied, knew nearest competitor was far behind.

Exhausted and satisfied I could run to the finish line after more than 14hours competition. Ending as number 7 overall and clear winner in my Age Group – an hour ahead of the second old man.

Årets tøffeste - Brutal Triathlons rapport på norsk.

Brutal triathlon - link til nettsiden


Nå er Brutal Extreme Triathlons i Wales ment å være et tøft løp (kåret til verdens tøffeste) - og jeg hadde en ualminnelig tung dag på lørdag.


Svømmeforholdene var ideelle, rolig vann med fin temperatur (15-16 grader).

Men den startet som et mareritt. Jeg fikk pustebesvær og panikkfølelse, akkurat som den gangen jeg brøt en triathlon med dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg lå mye på ryggen første runde, tenkte på å bryte (jeg må jo være syk) - men etter å ha tapt mye tid svømte jeg rolig de neste rundene og fullførte svømmingen. Kjente heldigvis ikke særlig til skulderbetennelsen som har hindret meg fra svømmetrening i sommer.. Overraskende nok var jeg nr 19 opp av vannet. Ca 1t 35minutter i en løype som må ha vært for lang, bestemann var bare 20min foran.


Sykkelløypa var på 47km som skulle sykles 4 runder (188km). Den var røff, lange bakker (lengste over 300 høydemeter) , med grov asfalt og tøffe utforkjøringer som iblant ble blokkert av møtende biler. Ble mektig sliten, det føltes sakte mot slutten. Tidene (sett i etterkant) viste allikevel at jeg holdt ganske jevn fart - og hadde en av løpets raskeste sykkeltider. Kom fort opp på 3. plass, og tok forbi enda en i starten av siste runde - men han ble sterkere enn meg på slutten. Da var jeg vanvittig sliten - og visste ant jeg hadde lenge igjen. Siste runden fikk jeg også problemer med øynene. Synet mitt er såpass dårlig at jeg ikke får sykkelbriller som passer, og når jeg blir sliten greier jeg ikke å fokusere. Holdt posisjonen, vekslet som 3. mann etter over 6.5t på sykkelen.


Løpingen startet med 3 kuperte runder på 8km (5km flatt+3km bratt opp og ned, vei, sti, terreng og passering av mange grinder). Gikk sakte men greit - litt for sakte slik at jeg ble passert av flere, slik at jeg var 7. mann da siste del, fjellet startet:

7.5km opp 1000 høydemeter til Mt Snowdon, og så ned igjen. Bratt, steinete, etterhvert mørkt, skodde og vind. Vekslet mellom å gå og løpe avhengig av stigningen. Tok etterhvert igjen de to foran meg, slik at vi 3 var samlet på toppen - hadde da 4 foran oss. Men nedover tok jeg ingan sjanser. . Den gamle hamstringsskaden gjør at et fall kan føre til kramper og låsing av hofta. (Hadde allerede trynet en gang oppover - tok da lang tid før jeg kom ordentlig i gang igjen.) Småjogget dermed fornøyd nedover - visste nærmeste konkurrent var langt bak. Snudde meg noen ganger for å se bakover - ingen hodelykter å se bakfra...


- Kunne dermed rolig jogge inn i mål etter drøye 14timers konkurranse som nr 7 totalt i konkurransen og suveren klassevinner (50+) - en time foran nestemann på min alder.

Klar for avreise

Treningen er unnagjort, sykkel og utstyr pakket.
Lørdag kl 7 lokal tid hopper jeg uti kaldt vann - og i mørkningen 13-14? timer senere er jeg forhåpentligvis i mål på det som er kåret til verdens tøffeste triathlon.
Brutal Extreme Triathlon i nord-wales. Det går mye opp og ned - og avslutningen er spesiell: Opp til Wales høyeste fjell. (Ca 7.5km med nesten 1000 høydemeter). Og så ned igjen - det vil kjennes på slutten av en lang dag med 3.8km svømming, 187km sykkel og 42km løp.
Halvgammel og skrøpelig som jeg har blitt, er det noe røffere enn jeg er trent for. (Er ikke redd for svømmingen og syklingen, det håndterer jeg - satser på å være nær teten når jeg går av sykkelen.)
- Men løpingen er spørsmålstegnet - satser på at jeg karrer meg i mål på vilje og erfaring...

Livstegn

Ja, det er liv i meg - bildet er fra en av sykkelturene til Skykulå  (906moh) i år.
Har blitt ok med sykling, begrenset med løping og minimalt med svømming - tror allikevel jeg kan gjøre en ok figur i Brutal Triathlon 10 september. Dette løpet på IM distansen har blitt "kåret" til verdens tøffeste triathlon pga kupert løype.

Er ellers noe mindre trening enn tidligere år, jobbreiser og prosjekter hjemme har krevd sitt.

Livstegn

Sent ute i år

Første tur på finsykkelen drøyde lenger enn vanlig i år - helt til 2. januar.
Røff vind, temperatur rett på pluss-siden. Knappe to timer hvor det iblant var en utfordring å holde sykkelen på veien i vindkastene.
Under 20km/t i motvind en,  over 50 i medvind.
Og ny (målt) fartsrekord ned fra Knudaheio - 92.9 km/t.
Målet de neste ukene er å komme igang med svømming og vektnedgang - er alt for tung nå. Utfordringen er som før, for mange jobbreiser med lite trening og mye mat&drikke.

Tilbake til hverdagen

Etter Hawaii hadde vi noen nydelige dager i Las Vegas før vi var hjemme en uke etter løpet.
Da var det tilbake til jobb og høstvær. Kroppen skal fortsatt restituere seg, dermed er det passe å sykle rolig til/fra jobb + noen korte joggeturer.  I dag, 1.november hadde jeg i tillegg en 2 timers rolig tur på triathlonsykkelen.
Vil nå gradvis trappe opp treningen.

Og jeg må melde meg på løp til neste år....