Tittelen er kommentar fra min kjøre sønn til min datter ved frokostbordet i morges. Vi hadde snakket om skaden (og de ser jo hvordan jeg har det - kommer plutselig noen grimaser hvis jeg gjør en feil bevegelse), og jeg fortalte om min strategi videre, nå 6 uker før IronMan Lanzarote:
- Trene etter planen, gjøre minst mulig endringer.
Det er jo ikke farlig å bevege seg etter ribbeinsbrudd (så lenge en ikke har skadet lungene, og ikke faller og slår det opp igjen). Det heler seg selv, lite vi kan gjøre for å påvirke det.
Problemet er bare at det gjør vondt; hver bevegelse, hvert løpesteg, hard pusting - svømming har jeg ikke prøvd enda, og hosting tør jeg ikke tenke på. Går greit å sykle rolig - men det er ikke det jeg har planlagt.
Uansett, vil ikke la årets viktigste idrettsmål gå i vasken (eller velten) pga dette, noe får jeg da tåle.
Så ser dere en som gjør stygge grimaser langs veier og stier, vet dere grunnen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du er ein harding, Alfred. God betring!
SvarSlettJeg har nevnt det tidligere på min egen blogg at man er sjelden så fokusert og målrettet som når man har fått en skade. Da MÅ alt gjøres riktig og slingringsmonnet er minimalt. Jeg tipper du kommer til å stille bunnsolid og hard som stål på starten i Lanzarote. Dette er bare en liten humpeldumpel i asfalten som gjør livet rikere.
SvarSlettLarsen
Takk for oppmuntringen - hadde en fæl dag i går og sov lite i natt.
SvarSlettAlfred